Veledighet i kirken

Det å være glad i sin neste, eller vise veledighet er den ytterste av alle dyder som et menneske kan oppnå innen kristendommen. Det var det Thomas Aquinas som mente og han definerte veledighet som vennskapet mellom mennesker for Gud, og som fører oss nærmere Gud. Det blir videre definert som at det er ikke kun kjærligheten til Gud som skal drive det, men også som kjærligheten til din nabo. Så det er en kjærlighet som er både teologisk definert, som i at det er for Gud man gjør det, men også på et mer menneskelig nivå, i at alle mennesker fortjener kjærlighet, som i en allmen kjærlighet for menneskeheten.

Det er jo dette som driver frem mye av veledigheten innen kristendommen, denne nestekjærligheten som ligger i grunnen for mye av det kirken gjør generelt. Veledighet er det beste et menneske kan gjøre og den perfekte handlingen og kroppsliggjøringen av den menneskelige sjelen. Siden man sier at veledighet er helliggjørende og viser naturen til Gud, siden det er Gud som har skapt oss. Men det er ikke noe som kom umiddelbart til religionen, og det tok mange år før man virkelig begynte å gjøre alvor på disse lærdommene som man hadde fra Gud.

Det er også endel som spekulerer i årsakene til at kristen veledighet begynte å bli mer og mer synlig på 1200-tallet og på 1300-tallet. Noen spekulerer i at de som gjorde det var for å vise frem sin sosiale status, og visse tilfeller, forhøye den. Siden veledigheten gikk fra topp til bunn naturligvis. Andre spekulerer igjen i at det var på grunn av en utvikling i den kristne kulturen som sa mer bestemt at man måtte hjelpe. Uansett hva grunnen var, så kan man si at det ikke er så viktig, så lenge de som bør få hjelp, faktisk får det.